Det foregår stadig debatter rundt nettvett, internettvaner, tidsbruk, hva barn bør og ikke bør få tilgang til osv, men hva med voksne? Hvordan står det til med nettvett og sober oppførsel der i gården?
Normal folkeskikk er blitt mangelvare når vi beveger oss på internett. Det ser ut som det er gått sport i å være mest mulig full av faen og vrenge av seg eder og galle, ja sågar hevde at mennesker er både pedofile og kriminelle, feite stygge. En ny “trend” er at arbeidsgivere og forretningsforbindelser kontaktes osv… Det virker som det ikke er noen grenser så lenge en kan gjemme seg bak et tastatur.
Mobbing har foregått til alle tider. Det er slett ikke noen overraskelse at dette flytter seg til sosiale medier. Hvorfor plager vi hverandre? Det er en tøff verden barn opplever. Både i barnehagene, på skolen og på jobb, ja over alt der det er mennesker finnes det mobbing. Politikere kommer med svulstige taler om at mobbing må tas på alvor, og nå skal det jammen tas tak i. Det blir ofte med fine taler. Mobbing foregår, og det er vi voksne som må sette en standard hvor vi sier at mobbing ikke er akseptabelt. Men, gjør vi det? Nei, hvordan kan vi det? Voksne er minst like ille som barn når det kommer til mobbing.
Voksne som mobber på Internett visker ut all normal folkeskikk. Da mener en del voksne at de i ytringsfrihetens navn står fritt til å skrive det de vil, uten å ta hensyn til hvordan det oppleves for mottageren. Mange voksne mangler basal kunnskap om hvordan sosiale medier og ulike plattformene fungerer, og de skjønner ikke at det du sier face too face til andre faktisk er det du bør etterstrebe også på nettet.
Avisenes kommentarfelter er tragisk lesing
Se bare på de aviser hvor de tillater innlegg under artikler. Kommentarfeltene ender litt for ofte i vulgær lapskaus av hatefulle kommentarer, personangrep, avsporinger, ja rett og slett det jeg vil kalle verbalt flatfyll. Dette gjør at mennesker som faktisk kunne tilført debatter gode poenger og analyser drukner i verbalt oppkast, og trekker seg vekk. Nettdebatter har generelt et svært lavt saklighetsnivå og jeg har spurt meg noen ganger om hva er hensikten med kommentarfeltene egentlig? Jeg tror ikke en del redaksjoner har noen gode svar heller.
Det må være slik at det er de enkelte redaksjoner som tar avgjørelser om hva som kan komme på trykk basert på kvaliteten på det som kommer seilende inn. Det bør være høyt under taket, men noen kvalitetskrav må kunne stilles. Svært mange hyler og skriker når de blir moderert på en del fora og truer sågar med anmeldelse om ikke deres stoff kommer på trykk. Spesielt er dette i avisers kommentarfelter og diverse diskusjonsgrupper.
Det har vær en rekke debatter hvor det er spørsmål om anonymitet kontra identitet i debatter, ja sågar om de burde kutte ut kommentarfeltene. De avisene som velger å slippe til anonyme debattanter i kommentarfeltene har et stort ansvar for det generelle debattklimaet i samfunnet. Et betimelig spørsmål er om vi trenger all galskapen fra anonyme profiler? Enkelte forsvarer at selvfølgelig skal vi tillate anonyme innlegg, bør vi det?
“Come a little closer, I didn»t catch your name. Insult me all you want to, but dare you do it to my face? » (Maria Mena fra sangen «Fuck you»)
Vi skal og bør ivareta ytringsfriheten ved å publisere kontroversielle ytringer, ytringer som kanskje du og jeg finner støtende, men derfra til å akseptere ren hets og mobbing …
Psykiatri kan kanskje forklare noe av den vanvittig oppførselen vi ser på nettet. Vi må ta høyde for at det finnes mennesker som ikke psykiatrien fanger opp, som har en sterkt avvikende virkelighetsoppfatning, og går fullstendig i tilt når de i debatter møter motargumenter. Det er ikke avisenes redaktører jobb å klassifisere hvem som er for gal til å gå amok på nettet, det er helsevesenets jobb å vurdere den enkeltes mentale tilstand.
I mars i fjor leste jeg en knakende god kronikk som jeg mener illustrerer problemet med kommentarfeltene på en god måte. Kronikken heter: Kommentarfeltarbeiderklassen
“Akkurat som en kreft sprer hatet seg til alle cellene i systemet. Ingenting slipper unna, selv ikke lettbente artikler der for eksempel et kull med kattunger reddes ut fra en nedgrodd potetkjeller. Diskursen blir okkupert av indignerte rasister som er lut lei av at kommentarfeltet er åpent på harmløse gladsaker, men stengt på artikler der deres evig brennende hat mot muslimer vil framstå mer saklig. Lederen i Ku Klux Klan avslutter med å si at kattungene aldri hadde trengt å søke tilflukt i den potetkjelleren hvis det hadde vært mindre somaliere i gatene våre.”
Det er et fromt ønske at enkelte mennesker i perioder kun burde ha tilgang til nettbanken for å betale regninger o.l. samt ha tilgang til nyheter. For å legge inn innlegg og delta i nettdebatter burde de søke en nemd … som vurderte nettskikkethet … Nei, jeg mener jo ikke det, men tanken har slått meg.
Avisenes redaktører har unektelig et redaktøransvar også for kommentarfeltene. Det betyr at de er nødt til å ta løpende presseetiske beslutninger i å moderere innlegg som går langt over skog og hei. Men å stenge kommentarfeltene er ikke noen lur idè.
Mobbing på nettet.
Det snakkes i dag mye om mobbing på nettet innenfor ungdomsmiljøer. Saken er imidlertid at voksne mobber vel så mye som barn. Det ikke mange tenker over er at halvparten av henvendelsene om mobbing og sjikane kommer fra personer over 35 år, og hver femte melding involverer personer over 46 år. Det viser årsrapporten til Datatilsynets nettportal slettmeg.no, som i 2010 håndterte totalt 3236 henvendelser. Tall for 2012 var ikke mulig å laste ned.
Mange skjønner heller ikke at det de legger ut på nettet blir liggende der, og blir svært overrasket når de møter sine egne uttalelser igjen. Det er noe som gjør at voksne mennesker hiver alle all folkeskikk på båten og mener de i ytringsfrihetens navn står fritt til å skrive akkurat det de føler der og da, uten filter, uten å ta hensyn til hvordan det oppleves for andre.
De fleste av oss har lært at mobbing ikke er ok. Noen har følt dette på kroppen. Sosiale nettverk, diskusjonsforum, blogger er blitt en arena hvor en del voksne mennesker kan vrenge sin ofte skakkjørte mentale bagasje utover andre. Hvordan skal en få bukt med mobbeproblemer når det så og si går i arv?
Hvordan kan voksne kreve at barn og barnebarn skal oppføre seg skikkelig i møte med andre på nettet, når de som skal være deres forbilder oppfører seg som svin på nettet?
En tenkt samtale mellom far og sønn kan se ut som dette:
«Pappa, jeg googlet navnet ditt, og du er omtalt i noen aviser som nettmobber. Er du det?
Faren svarer: ”Du skjønner det gutten min at en del mennesker tåler ikke å høre sannheten, de forsøker å kneble det frie ord. Da må man bruke saftige ord og utrykk for å sette de skikkelig på plass skjønner du”Gutten fortsetter: ”Hva med denne diskusjonen her da pappa?”
Etter å ha lest, svarer faren: ”Å jo, nå er det slik at pappa likte ikke det en del av de andre skrev om temaet i den diskusjonen, og da mente jeg det var greit å kalle den ene mannen for pedofil og en dame for kalkunfitte, og at hun ser ut som hun har vært på fylla hele livet”.
Sønnen spør igjen: “Du pappa, her står det at du har ringt arbeidsgiveren til en du diskuterte med på nettet, og sa han var pedofil”.
Faren er en smule brydd nå, men svarer: «Vel, han er ikke pedofil, men han irriterte meg noe så jævlig i en diskusjonen, så jeg ga han litt pes da”
Er dette satt på spissen? Nei faktisk ikke. Det er mye ufin oppføresel å se på en del debattarenaer. Se bare i avisers kommentarfelter, som ofte må stenge for videre diskusjoner fordi det ser ut som et verbalt fyllekalas av krenkende og grove kommentarer og karakteristikker.
Vi bor i et demokrati hvor det aldri har vært lettere å formidle sine synspunkter på nett, slik bør det være. Men det betyr ikke at enhver redaktør har noen plikt til å kringkaste galematias og egenkomponerte vrangforestillinger. Det dukker opp grupper og blogger som tar for seg et vell av tanker og meninger, fra det absurde og usmakelige til mer dagsaktuelle teama, slik bør det også være. Så de som hyler om at vi ikke har ytringsfrihet bør lære seg hvordan ytringsfrihetsbegrepet arter seg i land, ikke veldig langt unna Norge.
Jeg har beveget meg mye rundt på en del forum og Facebook grupper hvor jeg observerer hva som skrives. Det er mye stygt å se. Rene hetsegrupper finnes hvor en henger ut enkeltpersoner fordi man er uenig i sak. De setter ut rykter om pedofili, arbeidsgivere og barnevern kontaktes, kun for å lage mest mulig faenskap.
Apropos arbeidsgivere. Når potensielle arbeidsgivere blir oppmerksomme på egenkomponert verbalt rant som aldri forsvinner fra nettet, så bør en være obs på at en kan møte: «Vi ønsker ikke at du skal representere vårt selskap”. Det står dårlig til med ytringsansvar som kort og godt betyr å ta ansvar for hva man lirer av seg på nettet i debatter. Kan være greit å tenke seg grundig om. Å gjemme seg bak en “anonym” profil er slett ikke noen garanti for å kunne hetse vilt på nettet, noe en mann som arbeidet for en av Statoils underleverandører fikk merke: Statoil-arbeider fjernet etter å ha netthetset Sandra Borch.
Vi husker godt saken der en Barneskolelæreren fra Ringsaker fikk sparken etter at han viste støtte til Breivik og laget voldsfilmer på fritiden. Vi husker vel også meddommer Thomas Indrebø som uttalte på Facebook den 23 juli 2011, at Breivik burde dømmes til døden. Det sier seg selv at han ikke kunne være meddommer i en sak når han uttalte seg som han gjorde. Tror det er viktig å tenke igjennom hva man fronter i full åpenhet.
Et ansettelsesforhold reiser særlige ytringsfrihetsspørsmål, fordi arbeidsgiver innenfor visse rammer har krav på den ansattes lojalitet. (Viktig at dette ikke blandes sammen med varslingsplikten ansatte har)
En av de siste stygge sakene var drittkampanjen mot bloggeren Gunnar Tjomlid. Siden 2011 har han blitt klistret og kalt pedofil med bakgrunn i en del blogginnlegg han har skrevet om pedofili. I romjulen og begynnelsen av januar i år ble støyen så merkbar at den nådde media. Kort fortalt handler dette om en liten klan vaksinemotstandere fra alternativmiljøets ytterkant hjemmehørende i Facebookgruppen/siden Lyskilden som er svært sure på hva Tjomlid tidligere har skrevet om ulike uvirksomme alternativbehandlinger, og ikke minst om den innbitte vaksinemotstanden som preger dette miljøet. Poenget er at hele drittkampanje, som i korte trekk har gått på at Gunnar Tjomlid støter pedofili, og selv ble beskyldt for å være pedofil, samt at Human-Etisk Forbund støttet pedofili raknet når saken nådde media. Motivet ble da svært synlig.
Forhistorien for drittkampanjen mot Gunnar Tjomlid og mot Human-Etisk Forbund kan du få et innblikk i her:
HumanistPedofiliHvafornoesadu
Du var ikke Skeptisk humanistpedofil allikevel, eller hvordan var nå dette igjen?
Saken i media: Med Human-Etisk Forbund som skyteskive
Svertekampanje mot Human-Etisk Forbund og navngitte skeptikere
Redaksjonell klargjøring
Tjomlid er ingen såkalt «pedoaktivist»
Ytringsfriheten har sin pris
Gunnar Starum – Unnskyld Gunnar Tjomlid
Journalisten – Nettavisen beklager Tjomlid-hets
Et godt tiltak havarerer
For kort tid siden så en ny Facebook gruppe #RauseMenn sitt lys på Facebook. Du kan lese om prosjektet her: #RauseMenn. I utgangspunktet så dette tiltaket svært så bra ut, og noe en lett kunne støtte og være enig i. Men iniativtaker Hans-Petter Nygard-Hansen har etter mitt syn feilberegnet tiltaket en smule, og jeg skal utbrodere det noe mer.
Så langt så #RauseMenn prosjektet bra ut. Jeg innbilte meg at prosjektet ville ta tak i en del sentrale problemer rundt netthets. De skulle ikke ta noe parti, men bygge på Arne Næss’ regler for god debattskikk, uansett tematikk. Det funger forså vidt greit, men poenget er faktisk å kunne ta stilling til tematikk og faktisk er det slett ikke alltid et mål at en skal være “rasjonell”. Det betyr ikke å legitimere hets, men debatter med høy temperatur og det å ta stilling hører med i dagens ordskifte.
#Rausemenn fremsto ganske raskt som et naivt ad hoc tiltak som ikke var skikkelig gjennomtenkt. De burde ha profilert og adressert at hets mot f.eks. kvinner er uakseptabelt, og vært tidlige på f.eks. at menn slett ikke fremstår som rause i debatter, særlig ikke mot kvinner. Det burde være en del å ta tak i.
Netthetses på det groveste
Sterk netthets mot norske kvinner
Slik hetses norske kvinner på nett – NRK – Kultur og underholdning
Nett-hetser kvinner fra utlandet – Utrop
Slik hetses og trues disse kvinnene – TV2.no
Du er den styggeste personen jeg noensinne har sett. Beklager, sannheten sårer
Ny grov netthets av Sandra Borch
Kloakkens røst
Tanja (16): – Jeg har alltid blitt mobbet
Mann (44) pågrepet og mobbe-mistenkt etter at 13-åring døde
CYBERBULLYING: USING FACEBOOK AND TEXT MESSAGES TO HARASS OTHERS
Dømt etter nettmobbing
Det er stort sett menn som oppfører seg som svin på nettet, og det er all mulig grunn til å adressere det som problem. Jeg trodde faktisk at #RauseMenn skulle ta opp et særlig dette, at særlig kvinner hetses på nettet. Hvorfor klarte de ikke å være tydligere på hva de faktisk ønsket?
Poenget er at her burde det vært gjort mer research, før man durer i vei med gode intensjoner, som ikke tar opp noe annet at «alle må være snill og grei og ellers gjøre som man vil». De burde vært krystallklar på hva hensikten faktisk skulle være ellers havner man fort i rolle som dette: (Som kun er et illustrerende eksempel)
«Vi har fått en melding fra en gruppe jøder som er utsatt for langvarig hets fra nazister. Vi tar selvfølgelig ikke stilling i saken, og bare anmoder om at alle må være saklige i debatten, og det gjelder begge sider.» (ironi)
Det blir rett og slett for tamt. Det var akkurat det som skjedde. En må faktisk ha baller nok til å ta stilling til helt åpenbare hetsesaker, men det betyr ikke at en kan oppfordre til sober debatt og slå ned på trolling og faenskap. Et slikt prosjekt må styres knallhardt ellers vil nettroll skylle inn som en tidevannsbølge. Det var akkurat det som skjedde.
Kampanjen ble raskt et nyttig verktøy, I Lyskilden fant det bekvemt å skyve #RauseMenn prosjektet foran seg, for å fremstå som offer for netthets etter at deres drittkampanje mot bloggeren Gunnar Tjomlid og Human-Etisk Forbud havarerte ettertrykkelig, når media begynte å se litt nærmere på hva det reelt sett dreide seg om kom motivet raskt til overflaten. Det handlet om noe så banalt som hevn. Hevn fordi det er skrevet kritiske artikler om alternativbehandling og vaksinemotstand. Det ble fullstendig malplassert når prosjektet lar sentrale personer som driver Lyskilden turnere inne på kampanjesiden til #RauseMenn. De fleste personene fra Lyskilden ble kastet ut av gruppen etterhvert, men dessverre klarte de å lage en del støy.
#RauseMenn prosjektet var preget av gode intensjoner, men dessverre skulle det nok vært gjort mer research på forhånd, ikke minst klargjøre intensjonene enda klarere og kastet ut uromomenter før de fikk sjansen til å fremstå som offer og skyve #RauseMenn prosjektet foran seg. Et prosjekt med et godt navn, men med uklare mål, og som ikke hadde en klar strategi innbyr til å bli vandalisert og trollet til helvete. Det er synd, for prosjektet hadde alle muligheter til å bli et tilltak som kunne ha blitt en viktig stemme mot netthets.
Et annet moment var at en av moderatorene inne på Facebookgruppen #RauseMenn ikke akkurat var opptatt Arne Næss’ regler for god debattskikk, vedkommende uttalte seg seg ikke akkurat rosende, når han omtaler romfolk, somaliere, politiske partier m.m. Fikk grunnleggeren av #RauseMenn med seg hvem de forfremmet til moderatorer? Tiltaket er nå lagt ned.
Det er ikke første gangen netthetsere forsøker å ødelegge gode tiltak. Foran et seminar om hatretorikk hvor forfatter Øyvind Strømmer var en av foreleserne, flagget en håndfull, av det jeg velger å kalle nettdilettanter sin ankomst. Seminaret sto den flerkulturelle avisen Utrop for. Dukket noen av nettdilettantene opp på seminaret? Nei, i vant stil flagget de sin ankomst, men møtte ikke opp, de tør som regel ikke å møte mennesker ansikt til ansikt og gjenta det de lirer av seg på nettet. Du kan lese mer om hva de lirte av seg før selve seminaret her.
Stopp hatprat kampanjen
Dette er en kampanje som tar opp hatprat på nettet. Sjekk ut sidene. Det ligger artikler og videoer som er verdt å sjekke ut. Jeg tror denne kampanjen har større sjanse for å lykkes enn det #RauseMenn prosjektet gjorde.
«Stopp hatprat er en kampanje av unge mennesker mot hatprat og for menneskerettigheter på nett.
Hatprat ødelegger for ytringsfrihet og deltagelse på nett. Kommentarfelt, sosiale medier og blogger fylles av hets, trusler og hat mot personer basert på fordommer. Dette svekker menneskeverd og fører til diskriminering, vold og trakassering.
Dette vil vi gjøre noe med. Stopp hatprat er en del av Europarådets No Hate Speech kampanje. Over hele Europa samler nå unge mennesker seg for å styrke menneskerettigheter og si nei til hat på nett» Les mer her
Kampanjen har også en Facebookside som du finner her. De har også en arrangementside på Facebook her.
Facebook som arena for debatt
Ytringsfrihet skal også gjelde på Facebook skrev partiet Venstre sommeren 2013. Alle kan være enig i det. Men så enkelt er det faktisk ikke. Slik Facebook fungerer kan mine og dine meninger rapporteres til Facebook som støtende, vips så kan de fjernes, du kan risikere å bli utestengt for kortere eller lenger tid. Selvfølgelig burde det være et felles internasjonalt regelverk, som setter noen rammer for hva som kan tillates av sensur i slike medier, men så langt er vi ikke i nærheten av det. Facebook er greit til å fortelle omverdenen hva du skal ha til middag, at du er perfekt, og at følger med i tiden osv. Som arena for ytringsfrihet er jeg mildt sagt skeptisk til om det fungerer etter hensikten.
Facebook har mange brukere og mottar sikkert hundretusenvis av rapporteringer hver eneste dag. Facebook har sannsynligvis en automatisert dataalgoritme for å håndtere all rapportering på en noenlunde fornuftig måte. Facebook har i veldig liten mulighet til å vurdere hver enkelt sak, og har derfor med stor sannsynligvis bare trinnvise automatiske advarsler og blokkeringer etter hvert som noen mottar flere rapporteringer mot seg. Er man uenig kan man klage til Facebook, men det tar tid å behandle en slik klage, så det hjelper neppe å klage hvis mann blir utsatt for en 24t blokkering. Faktisk en liten gruppe kneble sine meningsmotstandere ved å ha nok støttespillere, eller falske profiler for å lykkes med rapporteringer, og på den måten få den automatiserte reaksjonen fra Facebook.
Dessverre er også Facebook blitt et nyttig reir for mennesker som “ønsker” seg en karrière som nettmobbere og hetsere. En kan opprette egne grupper som kun har det formål å hetse og spre drit om andre. Selv om dette bryter med Facebooks reglement, så er det mulig å opprette grupper hvor hetsing er målet. Stenges den, åpner hetserne bare en ny gruppe. Misforstå ikke, kritikk av standpunkter, meninger er selvfølgelig helt legitimt. Det er når en kommenterer og beskriver andres utseende i negative vendinger, tillegger andre egenskaper de definitivt ikke har, setter ut rykter f.eks at enkelte er staffedømte, pedofile osv – når det åpenbart ikke har rot i virkeligheten, da krysser man noen klare grenser. Da er vi langt inne i hva vi kan definere som hetsing, eller cyberbullying som det kalles.
Når kritikk opppfattes som hets.
Er det noe som kjennetegner vår samfunn er det at vi kan ytre oss i full offentlighet som vi ønsker. Vi kan sende leserinnlegg til aviser, skrive kronikker, lage blogger, sette opp diskusjonsforum, lage egne websteder og lage facebokgrupper hvor vi kan fronte meningene våre, uansett hvor sære eller usmakelige de er. Kort sagt har vi alle blitt redaktører og medieprodusenter, med alt det innebærer. Men hvordan bruker vi denne friheten? Hva med ytringsansvaret? Kan ytringsfriheten komme i konflikt med annen lovgiving?
Retten til ytrings og meningsfrihet er en sentral menneskerettighet. De er sikret i Norges grunnlov (§100) og er klart uttrykt i Verdenserklæringen om menneskerettigheter (Artikkel 19) og i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter(artikkel 19), og i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (artikkel 10).
Det ser ut til at mange i dag innbiller seg at ytringsfrihet betyr at alt det man har på hjertet ikke kan kritiseres. Blir man motsagt, hyler man om forfølgelse og føler seg trakassert. Har ytringsfriheten endret karakter, eller handler det om at hvis du ikke mener det samme som meg, så har vi ingen ytringsfrihet? Mange synes rett og slett å ha glemt at ytringsfriheten også innebærer friheten til å kritisere andres ytringer.
Ytringsfrihet betyr at du i praksis at du har rett til å si og mene hva du vil av fredelige ytringer, og at andre – inkludert staten (som disse folkene jeg skriver hater som pesten), ikke har noen rett til å forhindre deg i akkurat det. Men husk – andre er heller ikke pliktige til å gi deg et talerør, og du må finne deg i å bli motsagt. At du blir motsagt betyr ikke at du blir forfulgt, kneblet, eller at noen vil legge hindringer i veien for at du skal nyte godt av ytringsfriheten. Med ytringsfriheten følger det ytringsansvar. Det siste er svært vanskelig for en del å ta innover seg.
Om hundre år er ikke alt glemt.
Det en del mennesker ikke helt klarer å ta inn over seg er at ens egen oppførsel, bilder og verbalt oppkast faktisk aldri blir helt borte fra Internett. Bilder av deg selv i pinlige situasjoner postet på Facebook kan bety nei til drømmejobben, ja faktisk kan det bety oppsigelse i verste fall.
Det er på høy tid å ta en sjekk og tenke nøye igjennom hvordan man bruker verktøyene i den digitale sfæren, ikke minst få et forhold til hva man sier og legger ut. Alt du eksponerer for omverdenen, bevisst eller ubevisst, kan få en konsekvens. Ikke bare for deg, men for dine barn, barnebarn og oldebarn. Når jeg ser hvordan en del voksne mennesker oppfører seg på nettet er jeg ganske sikker på at en del barn, når de blir voksne nok til å farte rundt på nettet blir sjokkert over å finne sin egen mor eller far, og få dokumentert at de faktisk oppførte seg som svin på nettet.
Skjult bak et tastatur kan enhver «surf Jekyll» forvandles til «mr. Hyde». Det ser ut som mange glemmer at Nett-ytringer er offentlige. De må faktisk stå for det de sier. Et godt utrykk er: «Vet foreldrene hva barna gjør på nettet»? La oss snu litt på utrykket og spørre: «Vet barna hva foreldrene driver med på nettet»?
Relaterte artikler
Nett-trollet
Det er håp for idiotene
Bevisat: Nättroll är hemska människor
Farvel, anonymitet
Fulle troll vs. full kontroll
Ny dom: Nettaviser kan dømmes til bøter for hets i kommentarfeltet
Ansvar for andres ytringer?
Sterk netthets mot norske kvinner
Når Kongen bestemmer
Tanja (16): – Jeg har alltid blitt mobbet
Om hundre år er ingenting glemt
Europeisk fellesløft mot hatretorikk
Jens den forhatte
Kommentarfeltarbeiderklassen
Relaterte bloggposter
Du var ikke Skeptisk humanistpedofil allikevel, eller hvordan var nå dette igjen?
HumanistPedofiliHvafornoesadu?
In the barrel 