Når medikalisering og disease mongering blir normalisert.

Økt interesse for temaer knyttet til personlig utvikling, naturlighet og helhet har gitt vekst i det alternative behandlingsmarkedet

Jeg har vært rimelig kritisk til alternativbransjens påstander om helbredelse, bare du tror hardt nok og har med deg bankkortet. Alternativbransjen er stort er sett antivitenskaplige i sin kritikk av legevitenskapen. Har de noen poenger? Ja, noen poenger har de, men dessverre roter de seg alt for ofte bort i konspirativt tankegods hvor påstandene er at legemiddelindustrien, media og politikere driver et hemmelig samarbeid for å tjene penger, med mål om å ta livet av oss.

For øvrig anbefaler jeg å se på SSB undersøkelse fra 2010 – flere velger alternativt. Økt interesse for temaer knyttet til personlig utvikling, naturlighet og helhet har gitt vekst i det alternative behandlingsmarkedet.  Føler vi oss fysen, litt nedfor og fastlegen ikke kan gi oss noen kvikke fikse svar, så er veien kort inn i det alternative.

Jeg tror også dette handler om helseangst, og det vi kan kalle disease mongering. Det alternative er flinke til å selge “Vi behandler hele deg”. Men også legemiddelindustrien, private helseaktører og pasientforeninger er med på å skape helseangst.

Men la oss se litt nærmere på selve fenomenene disease mongering og medikalisering. Hva er det, hvordan påvirker det oss i det daglige?

Som SNL oversetter Medikalisering med;
“medikalisering, et sosiologisk begrep for det forhold at stadig flere av menneskers problemer søkes forklart gjennom (bio)medisinske (individuelle) årsaksforhold og behandlet av helsevesenet. Medikalisering kan blant annet knyttes til den forvitring som har skjedd av samfunnets tradisjonelle strategier for å gi mening til sentrale menneskelige erfaringer og eksistensielle grensesituasjoner som fødsel og død, smerte og lidelse. Medikaliseringen kan videre knyttes til den tiltagende markedsideologien som preger samfunnet og helsevesenet, der legemiddelindustrien er en vesentlig aktør. Men også helseprofesjonene bidrar til medikaliseringen gjennom å være entusiastiske ambassadører og sterke pressgrupper for å ta i bruk medisinske nyvinninger på stadig nye felt”.

Legevitenskapen og legemiddelselskaper står bak mye god forskning som har gjort livet langt bedre for folk flest. Vi bryter stadig nye barrièrer i helbredelsen av en rekke sykdommer. Vi lever lenger og er friskere enn våre forfedre totalt sett, så vi har mye å takke medisinsk forskning for. Hvorfor er vi da så ”syke” fortsatt? Det er slett ingen hemmelighet at mange leger er kritisk til fenomener som medikalisering og disease mongering.

Har du hørt om presymptomatisk diagnostikk? Kort forklart betyr det at en leter etter en diagnose på sykdom hos friske folk. Er du kvinne over 50, da er faren stor for at du kan utvikle brystkreft. Er du mann mellom 55 – 60 år så er faren stor for at du kan utvikle prostatakreft. Røyker du og er over en viss alder er sjansen for kols og andre lungesykdommer sterkt økende, samt at man har økt sjanse for å få hjertelidelser, tarmlidelser, og så videre. Det er vanskelig å stå imot, og vi går til lege som henviser oss videre til røntgen, CT og MR, for det er jo så greit å være på den sikre siden ikke sant?

Det er forståelig at vi gjør dette, men jeg kan ikke fri meg fra tanken at det spilles på våre følelsesmessige strenger om at ”du vil vel ikke dø for tidlig vel?”. På den måten sørger vi for at, uansett hvor mye penger vi hiver etter dette ”helsevesenet” – så blir det aldri nok, for det er alltid noe vi bør få sjekket, utredet, undersøkt eller bli medisinert for, før vi blir skikkelig syke. Rent medisinsk er presymptomatisk diagnostikk noe som kan avsløre blant annet alvorlige arvelige sykdommer, men selve begrepet er blitt så uthult at det er legitimt å sette det i den sammenhengen jeg gjør her.

Legemiddelindustrien ser seg også om etter nye markeder og målgrupper, nemlig oss friske, Mange bekymrer seg for fremtidig sykdom. Det er penger å tjene på friske som tror de er, eller kommer til å bli syke. I vår del av verden har vi nok en tendens til å tro at en pille her og der kan løse våre problemer. Vi får et stort problem når en del av medisinskforskningen skal handle om å løse problemer og utfordringer som strengt satt ikke har med sykdom å gjøre. I den medisinske faglitteraturen så har vi de siste 30 – 40 år hatt en sterk økning i bruken av ordet risiko.

Er vi i ferd med å sykeliggjøre oss selv?

Tilstander som tidligere ble sett på som vanlig har i dag fått sykdomsstatus. Det å være skallet, ha irritabel tarm, å være lettere deprimert samt andre lettere psykiske diagnoser er sykeliggjort. Har vi redusert ereksjonsevne så lager vi piller og diagnostiserer det som manglende seksuallyst eller evne. Vi diagnostiserer og produserer legemiddel som utsetter utløsningen, vi har legemidler som gjør at vi får sove lettere, fedme sykeliggjøres (men fedme kan være helseskadelig og føre med seg andre helseproblemer). Ufrivillig barnløshet definer som et helseproblem. Vi bruker blodtrykksmedisin selv ved små variasjoner.

Er dette reelt sett sykdommer? En del av dette er plagsomt og reelt nok, og det er ikke meningen å harselere med akkurat det. Men helt ærlig så ser vi planmessig arbeid fra en bransje som leter etter nye markeder hvor de kan tjene penger. Det vi ser er et sterkt fokus på “å lete” etter tidlige tegn på en eller annen type “sykdom” som skaper en grad av utrygghet blant folk, spesielt hvis de ledsages av anbefalinger om bruk av ulike medikamenter for å redusere denne usikkerheten. Det bør vi være kritisk til.

Det setters i gang en rekke screeningprogrammer som tilbys befolkningen fordelt på ulike aldergrupper og risikogrupper. Stor sett er de aller fleste som innkalles til screening, friske. Sannsynligheten er liten for at folk har den sykdom de ”screenes” for, heldigvis. Poenget er at friske mennesker på denne måten blir klienter i helsevesenet, og det er diskutabelt om effekten av dette har så mye for seg. Det reiser også et spørsmål om slike programmer kan føre til mye unødig frykt. Det kan føre til at en del tilbys behandling fordi de er i en risikogruppe for en eller annen sykdom. Det lede til overdiagnostisering og en sykeliggjøring som vi reelt sett burde unngå. En nyttig refleksjon rundt screening finner du her.

Det er et ordtak som heter, at “føler du deg frisk så skal jammen forskerne få deg på andre tanker”. Vi går hele tiden rundt og frykter et eller annet. Vi får stadig høre, at hvis du lever slik eller gjør ditt og bruker datt, så er sjansen stor for at du pådrar deg en eller annen sykdom, men disse sykdommene kan forebygges ved å ta en eller annen medisin allerede nå. For et par-tre tiår siden var risiko muligens noe mer positivt ladet. Det å ta sjanser var noe som var bra. I dag er det noe en må frykte og for all del unngå så sant det er mulig. Siden alt mulig i teorien kan skje oss, så profiterer noen på denne redselen. Se bare på barn i dag, ramler de og slår seg er det rett på legevakten pronto! Vi er blitt en del av en bekymringskultur der vi ikke bare er på vakt mot farer som truer oss nå, men vi er på vakt mot mulige farer som lurer rundt neste sving

For legemiddelselskapene er det viktig å at det finnes en tilgjengelig behandling. Aldringsprosessen er nå klassifisert som ”sykdom”, som vi gjør alt hva vi kan for å unngå. Personlige og sosiale problemer likeså og terskelen for hva man kan kalle medisinsk behandling har blitt senket ned til det absurde. De som er positive til medikalisering hevder at det setter fokus på symptomer som folk ellers ville ignorert eller velger å ikke behandle. Det kan selvfølgelig være et poeng, men når dette blir et mønster, og at flere og flere tilstander sykeliggjøres så bør vi stoppe opp og se på hvordan vi definerer sykdom.

I dagens samfunn er mediene viktige formidlere av forestillinger om sykdom og helse. Vi leser daglig om helseråd, kosthold og hva som er bra, hva som er farlig og hva som øker risikoen for sykdom og tidlig død. Eksperter i ulike valører forteller hvordan du kan spise deg frisk, drikke deg frisk, hvordan unngå kreft ved å gjøre ditt, eller kutte ut datt. Poenget er at svært mye av den informasjonen vi mottar spriker i alle rettinger, og medier fremstår i en del tilfeller som mikrofonstativ for kommersielle aktører som ser seg tjent med det. Legemiddelindustrien kjører hardt på viktigheten av å redusere risiko. Det selger. Vi ser noen ganger et stort sprik mellom rådene som blir gitt hva fakta faktisk viser oss, særlig når det gjelder kostholdsinformasjon. Hvordan skal folk forholde seg til det? Disse rådene kan påvirke opinionen og politikere i bestemte retninger, og kan føre til at politikerne fatter vedtak som kanskje ikke er til vårt beste.

Baksiden av helsemedaljen.

Rundt en femtedel av nordmenn i arbeidsfør alder er på en eller annen form for trygd. Hovedsakelig helserelaterte ytelser. Vi har en raus sykelønnsordning og vi har omtrent 10 prosent av arbeidsføre på uførestønader, andelen innenfor OSCD landene ligger på 5,8% prosent. Det er klart det er en del som ikke kan jobbe, men vi må stille oss selv noen spørsmål om det er for lett å bli parkert utenfor arbeidslivet.

Det bør være en utfordring for helsevesenet at flere og flere hverdagsproblemer blir definert som sykdom. Vi insisterer ofte på å få en videre utredning når vi er hos legen. Vi er godt informert om våre egne rettigheter, og mennesker henvises videre til utredninger selv om de kanskje ikke har behov for det. Vi flaskes opp med at er det minste tegn til avvik i fra normaltilstanden, så løper vi til legen. Noen leger er noe vel raske til å henviser oss videre til CR, røntgen, MR og andre utredninger. De siste 40 årene har helsebudsjettet økt kraftig.  Budsjettet økte fra 115 milliarder kroner i 1999 til 228 milliarder kroner i 2009.  Legger vi konsumprisindeksen til grunn er økningen på 61,1%. I tillegg kan vi plusse på det vi betaler ut i sykelønn og uføreytelser. Det er uansett store summer vi snakker om.

Vi må se litt på egen adferd og holdning til problemer. Vi har lett for å frita oss selv fra skyld. Men vi kan ikke bare skyve ansvaret over på legemiddelindustrien og helsevesenet. Mange mennesker løper til legen bare de ”har litt vondt” et eller annet sted i kroppen, eller er litt nedfor og deppa i en periode. Denne artikkelen belyser et problem vi må ta innover oss.

Vi forlanger mindre risiko og smertefrie dager, og aller helst vil vi unngå døden, som dessverre er en del av livet. Vi er blitt kravstore og vi lytter ”lydig” til produsenter som nører opp under hva som skal og bør defineres som sykdom, og det kan skaper et press som overbelaster helsevesenet. Politikerne ser ut til å ha mistet grepet med hele helsesektoren, som bare eser ut. Mantraet ser ut til å være; ”pøs inn mer penger, så blir dette så bra”. Det er et gedigent kulturproblem.

Vi har utviklet en klokketro på medisiner. Selvfølgelig er det flott at vi kan bli fortere friske, at det lanseres medisiner som både forlenger livet til alvorlige syke, lindrer kroniske lidelser og helbreder sykdommer. Problemet er at vi fort kommer inn i en slags trend hvor vi forlanger at legemidler også kan løse andre problemer vi har i hverdagen, da er vi på ville veier. Det er i ferd med å bli en normalitet i dette som snart definerer fødsel som en sykdom som kan behandles med legemidler.

Det er på høy tid å besinne seg og ta oppgjør med hvordan medikaliseringen foregår. Vi dynges ned med preparater for å få roet oss, for å få sove lettere, for å skjerpe konsentrasjonen, for å kunne få ereksjon, for å bygge muskler raskere, fjerne fett, gro hår på hodet og så videre. Disse tingene vil man normalt ikke omtale som sykdom, men medisinsk sett er det i ferd med å bli like akseptert som all annen sykdom.

Vi har på mange måter en sterk tro på medisinens makt. Den har gjort mye godt og den vil fortsette med det, men jeg kan ikke helt fri meg fra at medisinen forsøker å forme vår oppfatting av sykdom og helse. Det å ha en positiv innstilling til egen helse og fremtid er viktig. Tenk om media og ikke minst helsemyndighetene og forskningsmiljøene kunne ha endret folks fokus til å få tro på egen helse og egen evne til mestring. I stedet er det stadig fokus på alt som er potensielt farlig for oss og hvordan vi burde opptre, se ut, føle oss og så videre.

Det er slett ikke rart at alternativbransjen opplever en økt tilstrømning av kunder med sitt smarte budskap om at vi behandler ”hele deg” . De vet akkurat hvordan de skal nøre opp under vår helseangst. Fokuset er ofte å treffe med et budskap som trigger følelser. De alternative er smarte og skjønner at følelser og anekdotisk historier selger. Den andre parten som tjener på dette er legemiddelindustrien, som bidrar aktivt til at normale problemer blir definert inn i medisinske rammer som de kan profitere på.

Husk, du kan være syk…uten at du vet det selv… enda.

Kildegrunnlag:

Tidsskrift for den Norske Legeforening – Sykdomskremmere (Disease Mongering)
Tidsskrift for den Norske Legeforening – Medikalisering uten grense
Tidsskrift for den Norske Legeforening – Hva skriver norske aviser om nye legemidler
Tidsskrift for den Norske Legeforening – Markedsideologi og medikalisering
Forskning.no – Altfor fokuserte på helse
Forsking.no – Slankepille uten alvorlige bivirkninger
Statistisk sentralbyrå.no – Helse – flere velger alternativt
Statistisk Sentralbyrå – Totale helseutgifter
Fastlegen.no – En pille for enhver ille?
Fastlegen.no – Screeningundersøkelser – et tveegget sverd
DN.no – Vi lider av medikalisering
Forskningsetisk bibliotek
Pernille Nylehns blogg – Helse som frelse
Dagbladet.no – Psykisk helse – en hellig ku
Hilde Hem – Medikalisering av normaliteten?
Aftenposten.no – Det sløses mest på friske pasienter
Forskningsetisk bibliotek
Adressa.no – De skaper helseangst