Universet – Kosmos

Scale of Universe – Interactive Scale of the Universe Tool

_________________________________________________________________________________

Stellarium  – planetarium for deg som liker å se på stjernehimmelen (anbefales)

Det finnes en del glimrende programmet for å studere stjernehimmelen. Et program som jeg syns er bra er Stellarium Det beste er at programmet er free open source program. Anbefales.

Forholdene i vårt nære verdensrom påvirker Jorden og menneskelige aktiviteter. På denne siden finner du informasjon om dagens romvær-situasjonen. Du kan sjekke om det kan ventes nordlys til kvelden og om det har skjedd kraftige eksplosjoner i verdensrommet.

Romværet påvirkes hovedsakelig av utbrudd og aktivitet på Solen og ekstreme eksplosjoner langt ute i verdensrommet – gammaglimt. I tillegg passerer Jorden med jevne mellomrom gjennom meteorsvermer.

___________________________________________________________________________

SOLAKTIVITETEN

Ulike typer utbrudd på Solen slynger partikler i retning Jorden. Disse kan forårsake flotte nordlys, betydelige geomagnetiske forstyrrelser og i ekstreme tilfeller omfattende strømbrudd og ødelagte satellitter og brudd på kommunikasjonene. Solaktiviteten varierer sterkt med en periode på omtrent 11 år. Aktiviteten følger du her:

Dagens romvær fra SOHOs websider
Dagens romvær fra Spaceweather.com

Kilde: http://www.astro.uio.no/ita/romvaer/romvaer.html

___________________________________________________________________________________
Bilder fra vårt fantastiske univers

50 millioner lysår unna Jorda, i stjernebildet Pegasus, ligger en stor og vakker  spiralgalakse med det noe kjedelige katalognavnet NGC 7331. Den ble oppdaget  av William Herschel i 1784 og antas å ligne på våregen Melkeveigalakse. De mindre spiralgalaksene øverst i bildet kan se ut til å være naboer til NGC 7331, men de ligger faktisk ti ganger lenger vekk.

Tekst: Jan-Erik Ovaldsen

______________________________________________________________________________

Foto: NASA, ESA, Hubble SM4 ERO Team og ST-ECF

Etter 19 år i trofast tjeneste i bane rundt Jorda fikk Romteleskopet Hubble i mai i år en etterlengtet service og oppgradering. Etter tre måneder med tester og kalibreringer har NASA sluppet et knippe prøvebilder. Bildet over er et utsnitt av et større bilde av galaksehopen Abell 370.

Her byr Hubbles nyreparerte ACS-kamera (Advanced Camera for Surveys) på et meget eksotisk fenomen forutsagt av Albert Einsteins generelle relativitetsteori fra 1916. Abell 370 er en galaksehop hele 5 milliarder lysår borte. Den sterke gravitasjonskraften fra galaksehopen krummer tidrommet og gjør at lyset fra galakser enda lenger unna blir avbøyd. Bakgrunnskildene blir forvrengte og strukket ut til buer og streker. Virkningen tilsvarer på mange måter å se omverdenen gjennom foten av et vinglass.

Fenomenet gravitasjonslinsing er i dag et stort fagfelt og et viktig redskap blant annet for å studere massefordelingen i universet. Den mystiske mørke materien kan f.eks. kartlegges ved å se på hvordan bakgrunnskilder blir forvrengt av å passere gjennom gravitasjonsfeltet til galaksehoper som ligger nær synsretningen. Mange av Astronomiårets Astropanel-medlemmer har forsket på gravitasjonslinsing og blitt inspirert av den anerkjente astronomen Sjur Refsdal, som var en pioneer innenfor gravitasjonslinseforskning i 1970- og 80-årene.

Tekst: Jan-Erik Ovaldsen

_______________________________________________________________________________

Foto: TRACE og NASA

Et nærbilde av solranden i ultrafiolett lys avslører gigantiske løkker av supervarm, elektrisk ladet gass (plasma) i Solas atmosfære. Aktive områder på soloverflaten preges av sterke og komplekse magnetfelt, og siden gassen er elektrisk ladet, vil den følge magnetfeltene i området. De magnetiske løkkene på bildet er over 30 ganger større enn Jorda.

Tekst: Jan-Erik Ovaldsen

_______________________________________________________________________________

Foto: NASA/Johns Hopkins University/Southwest Research Institute

Romsonden New Horizons ble skutt opp i januar 2006 med dvergplaneten Pluto som mål. Et drøyt år etter oppskytningen dro sonden nytte av Jupiters gravitasjonsfelt for å slynge seg videre utover i solsystemet. Selv om den suste forbi i 80 000 km/t, rakk den å knipse noen fantastiske bilder. Denne montasjen er satt sammen av infrarøde bilder av Jupiter, som dermed er avbildet i kunstige farger, og bilder av vulkanmånen Io i tilnærmet naturlige farger.
Jupiter er solsystemets største planet. Diameteren er over 11 ganger større enn Jordas, og den veier 2,5 ganger mer enn alle de andre planetene til sammen. Den kretser rundt Sola som nummer fem, regnet innenfra. Atmosfæren er svært aktiv og kjennetegnes av komplekse, raskt
skiftende værmønstre, med soner og belter i ulike farger som strekker seg rundt planeten. Siden bildet av Jupiter er tatt i infrarødt (varmestråling), er fargene annerledes enn vi er vant til. Jupiters
berømte kjennetegn, Den store røde flekken, er faktisk blitt hvit. Flekken er egentlig et stabilt uværsområde på størrelse med to-tre jordkloder og har har vært synlig i over 300 år.
På denne montasjen ser Io mye større ut enn den egentlig er. Io er en av de fire galileiske måner, oppkalt etter Galileo Galilei, som oppdaget dem i januar 1610. Tidevannskreftene fra moderplaneten og andre nabomåner strekker og presser månen, slik at det genereres store
varmemengder i dens indre. Lava spruter ut fra hundrevis av vulkaner, og på bildet kan vi faktisk se et utbrudd (øverst) på Ios nattside!
________________________________________________________________________________

Omtrent 25 millioner lysår fra Jorda ligger en storslått spiralgalakse kalt Messier 101 eller bare M101. Du kan finne den med et lite teleskop like over Karlsvognas framre del. Skjønt, du ville ikke se
noe i nærheten av det bildet ovenfor framviser. I så fall måtte du hatt overnaturlige krefter og kunnet se både i infrarødt, synlig lys og røntgen samtidig.
Bilder fra NASAs tre store romobservatorier er her satt sammen for å gi et unikt innblikk i M101s oppbygning: Infrarøde data fra Spitzer-teleskopet er kodet med rødt og viser varmen fra støvbåndene i spiralarmene, der stjerner fødes. Hubble-teleskopets observasjoner i synlig lys sees i gult. Mesteparten av dette lyset stammer fra lysstjerke stjerner som følger samme spiralstruktur som støvet. Røntgendata fra Chandra-teleskopet er farget blått. Disse observasjonene avslører særdeles varme objekter og energirike prosesser, deriblant eksploderende stjerner, gass med temperatur på flere millioner grader og materiale som suges inn i sorte hull. Galaksen er godt over 100 000 lysår på tvers og inneholder flere hundre milliarder enkeltstjerner.
_______________________________________________________________________________

Copyright © Robert Gendler 

Alle lysprikkene du kan se på nattehimmelen med det blotte øye, er stjerner og planeter som tilhører vår egen galakse, Melkeveien. Vel, det er egentlig ikke helt riktig, for det er én svak og
diffus lyskilde i stjernebildet Andromeda som ligger langt utenfor galaksen vår: Andromedagalaksen kan skimtes uten stjernekikkert en klar og mørk kveld, selv om avstanden er hele 2,5 millioner lysår. (Et lysår er den avstanden lys, med en hastighet av 300 000 km per sekund, tilbakelegger i løpet av et helt år.) Den svake, uklare «lysdotten» framstår i store teleskoper som en praktfull spiralgalakse, sett litt på skrå. Spiralgalaksene har form som en diskos, med en utbulning i sentrum og blåhvite spiralarmer fulle av stjerner og gass.

Andromedagalaksen er et stort eksemplar av arten: Den inneholder flere hundre milliarder enkeltstjerner, og diameteren anslås til godt over 100 000 lysår. Andromedagalaksen og vår egen galakse er forøvrig på kollisjonskurs, men det er enda en stund til de braker sammen – nærmere bestemt ca. fem milliarder år. Bildet over er tatt av en av verdens beste amatørastronomer, Robert Gendler fra USA. Gendler brukte et stort, kostbart amatørteleskop og et digitalkamera spesialdesignet for astrofotografering for å avbilde vår store galaksenabo i all sin prakt. Andromedagalaksen spenner faktisk seks fullmånediametre på himmelen, derfor måtte mange titalls bilder settes sammen for å lage helportrettet. Det endelige resultatet utgjør

hele 21 904 x 14 454 piksler (1 gigabyte) og er omtalt i Guiness Rekordbok 2008 som verdens største bilde av en spiralgalakse. Gratulerer!

Kilder: Utdrag fra Astronomiåret 2009

Bilderettigheter: Astronomibilder kan brukes fritt av media og i skoleprosjekter, så fremt fotografen/organisasjonen krediteres. Under bildet (på ukessidene) finnes link til originalkilden, der bildet kan lastes ned i høyere oppløsning. For andre formål, sjekk rettighetsinformasjonen hos kildene.

_________________________________________________________________________________

When Will Time End?

En fantastisk og faktisk en ydmyk film om tid i universet og hva som eventuelt vil skje med vår univers. Tid i den skala vi her snakker om er vanskelig for oss å forholde oss til uansett. Filmen er en del av en større serie om universet.

now seems that our entire universe is living on borrowed time. How long it can survive depends on whether Stephen Hawking’s theory checks out. Special thanks to Ivan Bridgewater for use of footage. Time is flying by on this busy, crowded planet… as life changes and evolves from second to second. And yet the arc of human lifespan is getting longer: 65 years is the global average … way up from just 20 in the Stone Age. Modern science, however, provides a humbling perspective. Our lives… indeed the life span of the human species… is just a blip compared to the age of the universe, at 13.7 billion years and counting. It now seems that our entire universe is living on borrowed time… And that even it may be just a blip within the grand sweep of deep time. Scholars debate whether time is a property of the universe… or a human invention. What’s certain is that we use the ticking of all kinds of clocks… from the decay of radioactive elements to the oscillation of light beams… to chart and measure a changing universe… to understand how it works and what drives it. Our own major reference for the passage of time is the 24-hour day… the time it takes the Earth to rotate once. Well, it’s actually 23 hours, 56 minutes and 4.1 seconds… approximately… if you’re judging by the stars, not the sun. Earth acquired its spin during its birth, from the bombardment of rocks and dust that formed it.

But it’s gradually losing that rotation to drag from the moon’s gravity. That’s why, in the time of the dinosaurs, a year was 370 days… and why we have to add a leap second to our clocks about every 18 months. In a few hundred million years, we’ll gain a whole hour. The day-night cycle is so reliable that it has come to regulate our internal chemistry. The fading rays of the sun, picked up by the retinas in our eyes, set our so-called «circadian rhythms» in motion. That’s when our brains begin to secrete melatonin, a hormone that tells our bodies to get ready for sleep. Long ago, this may have been an adaptation to keep us quiet and clear of night-time predators. Finally, in the light of morning, the flow of melatonin stops. Our blood pressure spikes… body temperature and heart rate rise as we move out into the world. Over the days … and years… we march to the beat of our biology. But with our minds, we have learned to follow time’s trail out to longer and longer intervals. Philosophers have wondered… does time move like an arrow… with all the phenomena in nature pushing toward an inevitable end? Or perhaps, it moves in cycles that endlessly repeat… and even perhaps restore what is there? We know from precise measurements that the Earth goes around the sun once every 365.256366 days.

As the Earth orbits, with each hemisphere tilting toward and away from its parent star, the seasons bring on cycles of life… birth and reproduction… decay and death. Only about one billionth of the Sun’s energy actually hits the Earth. And much of that gets absorbed by dust and water vapor in the upper atmosphere. What does make it down to the surface sets many planetary processes in motion. You can see it in the annual melting and refreezing of ice at the poles… the ebb and flow of heat in the tropical oceans… The seasonal cycles of chlorophyll production in plants on land and at sea… and in the biosphere at large. These cycles are embedded in still longer Earth cycles. Ocean currents, for example, are thought to make complete cycles ranging from four to around sixteen centuries. Moving out in time, as the Earth rotates on its axis, it completes a series of interlocking wobbles called Milankovic cycles every 23 to 41,000 years. They have been blamed for the onset of ice ages about every one hundred thousand years. Then there’s the carbon cycle. It begins with rainfall over the oceans and coastal waves that pull carbon dioxide into the sea.

___________________________________________________________________________________
The Elegant Universe – En fantastisk serie.

En fantastisk serie som jeg anbefaler alle å se. Hvem sier at vitenskap ikke er undring?

The Elegant Universe is a book by Brian Greene published in 1999 which introduces string theory and provides a comprehensive though non-technical assessment of the theory and some of its shortcomings.

Eleven dimensions, parallel universes, and a world made out of strings? It’s not science fiction, it’s string theory. Bestselling author and physicist Brian Greene offers a tour of this seemingly strange world in “The Elegant Universe,” a three-hour Peabody Award-winning miniseries.

Part 1, «Einstein’s Dream,» introduces string theory and shows how modern physics—composed of two theories that are ferociously incompatible—reached its schizophrenic impasse: One theory, general relativity, successfully describes big things like stars and galaxies, while another, quantum mechanics, is equally successful at explaining small things like atoms and subatomic particles. Albert Einstein, the inventor of general relativity, dreamed of finding a single theory that would embrace all of nature’s laws. But in this quest for the so-called unified theory, Einstein came up empty-handed, and the conflict between general relativity and quantum mechanics has stymied all who’ve followed. That is, until the discovery of string theory.

Del 8Del 9 finner du på Youtube. Serien har mange flere deler.

_____________________________________________________________________________________

Legg igjen et svar