Den avskiltede advokaten Marius Reikerås forsøker å fremstå som ekspert på Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK). Problemet er imidlertid at en del av det han kommer med rundt temaet i all hovedsak er preget av juridisk frijazz. Han viser ofte til dommer som ikke er sammenlignbare, og roter med hva som er straffesaker og privatrettsligesaker … igjen.
Det verste er at han sender av gårde et stort antall e-poster til departementer og andre instanser som er det reneste sludder. Jeg syns faktisk synd på de som gjennomgår henvendelsene fra Reikerås, og må forholde seg høflig og korrekt til en dilettant som kommer med så mye vås og juridisk frijazz.
Fylkesnemndene er domstolsliknende og uavhengige statlige organ, som avgjør nærmere bestemte saker etter barnevernloven, helse- og omsorgstjenesteloven og smittevernloven. Nå er Reikerås er en avskiltet advokat som de siste årene har slått seg opp som «juridisk guru» i i konspirasjonsmiljøet, «avdeling» barnevernshat. Der lanserer han sin egen jussforståelse. Hans støttespillere jubler over hans «vidsyn» og «kunnskap». Det er det liten grunn til. Reikerås mener at lukkede høringer i Fylkesnemnda er i strid med menneskerettighetene. Er det riktig?
Du kan også laste ned PDF-versjon her)
Saken Rekerås viser til er en straffesak, og dermed ikke sammenlignbar med en fylkesnemndssak. Dette påpekes også av domstolen, se følgende sitat fra premiss nr 34: «There is a high expectation of publicity in criminal proceedings».
Reikerås ser ikke forskjell på straffesaker og sivile saker. Saker i fylkesnemda går etter tvisteloven, ikke straffeprosesslov! Det er også et poeng at EMD ikke sier at alle saker skal være offentlige uten unntak. I dommens premiss 35 står dette:
«This general rule only permits a limited number of exceptions and in any case a court must have weighty reasons to circumvent it.».
Med andre ord: Det finnes unntak. Men det nevner ikke Reikerås. En av de såkalte «weighty reasons» er taushetsplikt. Det er ganske åpenbart at de som er involvert i en fylkesnemndssak ikke ønsker at saken skal være åpen. En kan sågar argumentere for at det ville være et brudd på retten til privatliv (beskyttet av EMD) dersom slike saker skulle være åpen for allmennheten. Det er også verdt å merke seg at det ikke finnes en eneste avgjørelse fra EMD som sier at lukkede forhandlinger i barnevernssaker er i strid med EMK. Ikke en eneste!
Marius Reikerås hevder at offentlige tjenestemenn må stå til personlig ansvar, i kraft av EMK. For å underbygge sitt standpunkt så viser han til et av de originale utkastene til EMK, fra 1949. Det er rimelig spesielt og uredelig av Reikerås.
For det første er EMK et dynamisk dokument, det vet Reikerås godt. Dermed vil dokumenter som er over 60 år gamle har liten (VELDIG liten) vekt i tolkingen av dagens EMK. Dessuten er det EMD som utvikler bruken av konvensjonen, noe Reikerås også unngår å nevne. En jurist vil raskt se at det er i EMD sin praksis en slik forståelse må finnes. Det gjør ikke Reikerås. Hva sier så EMD om det personlige ansvaret for off. Tjenestemenn? Vel, det EMD sier er at staten skal reparere der brudd på EMK har skjedd. Dette betyr økonomisk kompensasjon, og dette følger direkte av EMK. Det som derimot IKKE følger direkte av EMK er hjemmel til å pålegge staten å straffe eller rettsforfølge de involverte tjenestemennene. EMD har aldri avsagt en slik avgjørelse.
Grunnen er enkel: Det er den enkelte nasjonalstat som har ansvaret for å tiltale eller rettsforfølge for brudd på lovverket, inkludert menneskerettene (som i Norge er likestilt med Norsk lov). Men det står i EMK at ingen kan straffes uten rettslig grunnlag. Dermed skal alle straffeprosesser ha hjemmel i straffeloven i Norge. EMD har ikke anledning til å pålegge staten å straffe noen. Dersom EMD gjorde det, så ville det faktisk være brudd på EMK sitt krav til «fair trial»; Den tiltalte skal stilles for en åpen rett, og ha rett til ankemuligheter. Det samme vil gjelde sivil rettsforfølgning.
EMD pålegger aldri enkeltpersoner ansvar. EMD dømmer ikke enkeltpersoner. Det er staten som rettssubjekt som dømmes (eller frifinnes). Når Reikerås påstår at det er grunnlag for straff eller rettslig forfølgning mot enkeltpersoner etter EMK, så viser det bare at han totalt har misforstått hva EMD driver med og hvilken kompetanse domstolen har. Rettere sagt, det er mulig han vet dette, men for hans publikum så kan han tolke dette som han selv ønsker, fordi det er i det ekstreme delene av konspirasjonsmiljøet, avdeling barnevernshat Reikerås er å anse som orakel, samt det er her han henter inntekter. Sa kan han tillate seg å juge, omtolke jussen akkurat slik det passer han.
NORGE FRIKJENT FOR BRUDD PÅ MENNESKERETTIGHETENE
Norge ble i november 2017 frikjent for brudd på menneskerettighetene i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Norge har ikke brutt artikkel 8, retten til respekt for privatliv og familieliv heter det i dommen som nylig er publisert. Saken omhandler en mor som ble fratatt babyen sin kort tid etter fødsel, som ble adoptert bort. Dommen ble avsagt med knappest mulig flertall 4 – 3.Mindretallet (3 dommere) argumenterer med at adopsjonen var et brudd på menneskerettighetene. De mente at biologiske røtter ble kuttet ved en adopsjon og at dette ikke er til barnet beste.Flertallet (4 dommere) sier at fosterforeldrene er barnets faktiske og psykologiske foreldre og mener at gutten har en selvstendig interesse i at hans familiesituasjon ikke blir endret. Han er sårbar og har ekstra behov for trygghet og forutsigbarhet. En adopsjon vil styrke hans bånd til sine fosterforeldre og gi ham økt trygghet. kilde
Saken er også omtalt her, og har en forhistorie som også er av betydning for hvorfor saken kunne få den avgjørelsen den faktisk fikk. Marius Reikerås førte saken for foreldrene/besteforeldrene og jeg skjønner at han er skuffet. Men i etterkant av dommen begynner han å rote det til. Marius Reikerås hevder nå i en rekke innlegg på Facebook at den av dommerne som er fra Norge, som stemte for frifinnelse (Erik Møse), er inhabil. Han begrunner dette med at Møse er ansatt i Høyesterett og at det er Høyesterett som part i saken. I tillegg sier Reikerås at han vil forsøke å få anket avgjørelsen inn for storkammeret, hvor et av Reikerås punkter er at det deltar en norsk dommer. Dette viser at Reikerås ikke særlig godt informert om hvordan EMD faktisk fungerer. Han bør definitivt prosedere på helt andre momenter som er relevant for selve saken.
«In accordance with Article 21 § 3 of the Convention, the judges shall not during their term of office engage in any political or administrative activity or any professional activity which is incompatible with their independence or impartiality or with the demands of a fulltime office.»
Høyesterett er ikke part i saken. Det er staten Norge som er part og hvor regjeringsadvokaten som får sine instrukser fra regjeringen og departementene som prosederer saken på vegne av staten. Reikerås har påstått en rekke ganger hvor han mener at domstolene i Norge er de som reelt sett blir satt på rettslig prøve i EMD, fordi det er tidligere avgjørelser som blir testet der. Det er ikke helt riktig. I EMD er det Staten som er motpart, etter at domstolene har sagt sitt. Saken går ut på å undersøke om EMK er brutt, om Staten som sådan har brutt EMK. Høyesterett er helt uavhengig av dette, de kan ikke instrueres av regjeringen, og de er derfor heller ikke part i saken for EMD.Det er også verdt å ta med i betraktningen at partsforholdet i norske domstoler er annerledes enn i EMD. I de nasjonale domstoler vil det være barneverntjenesten som er part (i en barnevernssak). Barneverntjenesten er ikke part i EMD. Behandlingen i EMD er ikke en realitetsbehandling av saken, men en sak om Norge (som stat) har overholdt sine forpliktelser til EMK. Dette gjør det også vanskelig å direkte sammenligne slike saker mellom ulike land da det nasjonale slingringsmonnet er tilstede for fungerende rettsstater. Det er det støttespillerne til Reikerås ikke får med seg.
Reikerås forsøker å gi inntrykk av at det er den institusjonen (altså domstolen) er den som reelt sett blir dømt i EMD. Det blir ikke riktig. Poenget er at EMD skal avgjøre om spillereglene i EMK er brutt, i denne saken artikkel 8. Den private part må først kjøre saken i nasjonalt rettssystem og se om omsorgsovertakelse /adopsjon blir opprettholdt. Først når dette er avklart, kan saken sendes til EMD: Men da er temaet om EMK er brutt.Domstoler er uansett ikke partiske. De tar stilling til juridiske spørsmål. De er ikke barnevernets representant. De er ikke den private parts representant. De er en uavhengig avgjørelsesmyndighet. Dermed blir det meningsløst å hevde at Møse er inhabil og at Høyesterett er på prøve i EMD. Jeg tror Reikerås vet dette, men hans støttespillere fra ulike hatgrupper mot barnevernet sluker det Reikerås kommer med uten en enste motforestilling.
Reikerås viser også til at det er underlig at en norsk dommer kan sitte i EMD og avgjøre saker for EMD. Det er ikke underlig at en norsk dommer er med, det er et prinsipp som følger av at medlemsstatene kan blir dømt i EMD, og da er det et demokratisk og rettsikkerhetsmessig prinsipp at en dommer kommer fra den aktuelle nasjonalstaten, jfr rule 26.
Oversatt: Rettskammeret skal bestå av presidenten i vedkommende seksjon, samt dommeren som er valgt fra det landet som saken angår. Det skal sitte en norsk dommer i saker mot Norge. Erik Møse har ikke noe verv eller aktivitet i strid med EMD sine saksbehandlingsregler, uansett hva Reikerås personlig mener om dette!
Det er jo oppsiktsvekkende at Reikerås holder på slik mot en dommer i en sak man er en del av. Hva koker dette ned til? Reikerås er naturligvis skuffet for at saken ikke førte frem. Men å produsere konspirasjoner om en oppkonstruert inhabilitet blir bare for dumt. Reikerås kommer til å messe videre med enda mer juridisk frijazz, og støttespillere hans vil klappe henrykt i sine hender. Det bør de ikke gjøre. Saken er for trist og alvorlig alvorlig til det.
Et godt råd er at Reikerås leser dommen grundig, særlig begrunnelsen fra mindretallet som ville dømme Norge. Der ligger det betraktninger og begrunnelser som Reikerås kan bruke ved en eventuell anke til storkammeret i EMD. Det fordrer at Reikerås krever en anke (begjæring kalles det i EMD). Anken behandles av et panel som avgjør om saken skal godkjennes for storkammerbehandling.
Elin Gregusson er stolt at hennes gode venn Marius Reikerås har fått prosedere en sak i EMD. Hun mener som Reikerås at Erik Møse er inhabil. Det må hun gjerne mene, men det er han altså ikke.
Det er slett ikke umulig at denne saken slipper igjennom storkammeret i EMD, men det vil i ta langt tid. Det fordrer at Reikerås leverer en anke som tar utgangspunkt i den eksisterende dommen, og ikke tuller dette bort i konspirasjonstøv som han og hans støttespillere spinner på i denne saken.
Elin Gregusson som fortsatt samarbeider tett med Marius Reikerås (de jobber også tidligere sammen i den famøserettsikkhetsgruppen som fikk et kort liv) gir også inntrykk av at hun er vel bevandret i jussens verden. Det er hun ikke. Hun bruker mye av sin våkne tid på tull og konspirasjonstøys, og en manisk tagging av ulike offentlige etater, domstoler, dommere, politikere, kommuner osv. Hun har nå laget nok et langt åpent innlegg på sin egen Facebookvegg hvor hun klarer å lage konspirasjossuppe på at Lovdata KUN har lagt ut et sammendrag av dommen fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) av 30.11.2017 med link direkte til hele dommen fra EMD.
«Lovdata er en av flere private virksomheter i Norge, der noen tjener penger på andres ulykke. Det hender de ansatte gjør prioriteringer som minner til forveksling om vennskapelige bestillinger»
Med all respekt, dette er tøv. Lovdata er ikke en aktør som tjener penger på andres ulykke. Stiftelsen Lovdata er en allmennyttig selvfinansierende stiftelse som har som formål å opprette, vedlikeholde og drive systemer for rettslig informasjon. Etablert i 1981 av Universitetet Oslo samt Justis – og beredskapsdepartementet. Lovdata tilbyr tjenester med søkemuligheter tilpasset advokater og jurister og andre profesjonelle brukere. Dette tar de betalt for.
Lovdatas tilbyr på sitt nettsted flere viktige og sentrale rettskilder gratis. Informasjonen omfatter gjeldende lover og forskrifter – samt nye avgjørelser fra Høyesterett, lagmannsrettene og sammendrag på norsk av dommer fra Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.
Gregusson skriver videre:
Sammendrag av dommen er lagt ut gratis. Ønsker damen den komplette dommen oversatt til Norsk med linker og uttalelser (også mindretallets konklusjon) i sin helhet, så er det rimelig å anta at dette er noe som det tas betalt for som en tjeneste. Dommen foreligger enn så lenge på Engelsk og kan lastes ned her.
Å antyde at Lovdata driver med rene vennetjenester og utelater noe som helst blir for dumt! Etter at jeg påpekte Gregussons feil og tull (som hun kaller babbel), så har hun gått fullstendig berserk inne på sin egne åpne facebook-profil hvor hun hevder hun er mobbet og hetset fra morgen til kveld, fordi noen påpekte at det hun hevder ikke stemmer. Det er slik hun svarer på kritikk.
Dessverre tror jeg Marius Reikerås nå kan rote til saken jeg viser til. Saken er ifølge Reikerås anket inn for storkammeret i EMD, men istf å argumentere sak (som han burde), så går han igjen løs på at en av dommerne i saken var Norsk og var ifølge Reikerås inhabil. Reikerås ser ikke ut til å forstå at Møses permisjon er ikke i strid med EMD sine retningslinjer.
Saker er uansett vanskelige å få inn i storkammeret, da skal de være prinsipielle for flere land. Om denne saken er prinsipiell nok gjenstår å se. Jeg tviler på at Reikerås klarer å få dette frem hvis han angriper prinsipper som faktisk ikke er i strid med regelverket. Jeg håper Reikerås klarer å konsentrere seg og bruker aktivt det mindretallet anførte, fordi det trengs en prinsipiell avklaring av adopsjon i slike saker. Dette er kan kanskje være en av de sakene.
Det Reikerås ikke informerer om er at det er fem dommere som avgjør om saken skal slippes inn til storkammeret. Disse fem dommerne skal velges blant de 17 dommerne som sitter i storkammeret (grand chamber). Så de fem vil da ikke sitte i selve behandlingen av anken, etter det jeg kan forstå.I storkammeret mener jeg reglene er slik at det kan (eller skal) sitte en dommer fra den staten som var part i saken, i vårt tilfelle Møse. Men dette er jeg usikker, for reglene rundt Rules of Court er endret noe, så henvisningene stemmer ikke helt lenger.For å få en sak inn i storkammeret, så må følgende være påvist:
The party shall specify in its request the serious question affecting the interpretation or application of the Convention or the Protocols thereto, or the serious issue of general importance, which in its view warrants consideration by the Grand Chamber.
2) At saken av andre særlige grunner som er almennjuridisk interessante for konvensjonsstatene.
Marius Reikerås gir seg ikke med tull og og tøys. Reikerås har nå funnet ut (i hans eget selvkomponerte juridiske univers) at Dommer Erik Møse må stilles for riksrett.
«Etter påske vil jeg anmode Kontroll- og konstitusjonskomiteen, om å vurdere om det er grunnlag for å reise riksrettsak mot høyesterettsdommer og Norges dommer til Den Europeiske Menneskerettsdomstolen, Erik Møse
For det andre, mener jeg at Møse ikke har meddelt Europarådet, som ansvarlig for ansettelsesprosessen av dommere i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen, i tilstrekkelig grad at han har fortsatt å være ansatt i Høyesterett, samtidig som han har vært dommer i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen. Dette var et tema da jeg var i møte med delegater fra Europarådet i Oslo forrige onsdag.
For det tredje, mener jeg at Møse, i regi av å være både høyesterettsdommer og Norges dommer til Den Europeiske Menneskerettsdomstolen, nærmest har umuliggjort for den private part å vinne frem i de barnevernssaker som er fremmet for EMD. Rent spesifikt har han konkludert med at de prosessuelle kriterier knyttet til EMK Artikkel 8 er ivaretatt, og unnlatt å gå inn i sakens faktiske forhold. Dette synspunktet støttes av dommerne fra Bulgaria, Aserbajdsjan og Irland i Lobben-dommen. Og kan godt være at synspunktet blir ytterligere forsterket, ved behandlingen av Lobben-saken i storkammeret» Kilde
Jeg gjentar det jeg skriver tidligere her: Erik Møse har permisjon fra sin stilling som dommer i Høyesterett, så formelt sett har han et ansettelsesforhold til Høyesterett. Men å være i permisjon kan ikke likestilles med å ha et aktivt ansettelsesforhold. I permisjon er arbeidsplikt suspendert, totalt! At Erik Møse ikke skulle ha informert Menneskerettsdomstolen om at han har permisjon ville være rart og oppsiktsvekkende.
Jeg er redd for at hvis Reikerås gjør et poeng av dette når han skal forsøke å få saken inn for storkammeret, så ødelegger han muligheten for at de i det heletatt behandler saken. Det kan tenkes at han gjør dette fordi det vil opprettholde et bilde av han som en dyktig jurist blant sine støttespillere. Dette er ikke måten å vise det på. Jeg unner foreldre/besteforeldre i denne saken den beste hjelpen de kan få, men jeg er redd de ikke får det når de bruker Reikerås, og at han nå ser ut til å angripe saken med «ikke argumenter».
Kilder:
Dagbladet – Tvangsadopsjon fratok familien all kontakt med gutten. Nå er Norge frikjent i EMD
Dagbladet – Tvangsadopsjonen som kan endre norsk barnevern for alltid: – Barna mine spør om når de skal få treffe storebror. Det kan jeg ikke svare på
NRK – Norge frikjent i Strasbourg
CASE OF STRAND LOBBEN AND OTHERS v. NORWAY (Norsk sammendrag)
Du kan laste ned dommen herfra.
rett24.no – Erik Møse gir seg som dommer i EMD
In the barrel 